Safavidedynastiet, som regjerte fra slutten av det femtende århundre til det attende århundre, utgjør en viktig bro mellom middelalderens og den moderne Irans historie. I denne perioden opplevde Safavidene betydelige utviklinger innen politikk, krigføring, vitenskap, filosofi, religion, kunst og arkitektur. Hvordan klarte denne dynastien å skape den lengstvarende og mest strålende perioden i Irans islamske historie? Andrew Newman gir en grundig ny vurdering av Safavidene og deres rolle i historien, mens de ledet an i disse ekstraordinære utviklingene og den blomstrende iranske kulturen. I sin analyse tar han for seg Safavidens historie fra før erobringen av Tabriz i 1501 av Shah Ismail (1488-1524), tidspunktet da sjiaislam ble landets offisielle tro, gjennom det sekstende og tidlige syttende århundre som ble dominert av Shah Abbas (1587-1629). Hans beskyttelse av kunst og arkitektur fra hovedstaden Isfahan ga uttrykk for Safavidåndens essens, før han følger utviklingen inn i Sultan Husayns regjeringstid (reg. 1694-1722). Med et solid akademisk fundament gir Newmans verk en detaljert og innsiktsfull fremstilling av en kritisk epoke i iransk historie.
