Denne boken gir en av de første omfattende fremstillingene av Samuel Becketts poesi, og viser hvordan hans poetiske uttrykk, samt de tilknyttede feilene, omformer den lyriske formen. Ved å plassere Beckett i dialog med 1800- og 1900-tallets europeiske poeter som Hölderlin, Mallarmé, Rimbaud, Montale og Apollinaire, undersøker verket hvordan konseptet om feil oppstår i skjæringspunktet mellom den lyriske impulsen, subjektiviteten og den menneskelige stemmen. Becketts diktverk benytter en rekke lyriske teknikker, inkludert deixis, parataxis og caesura, samt spesifikke former for klang, resonanser og tegnsetting. Disse teknikkene plasserer den poetiske stemmen i grenseområdene mellom liv og død, hendelse og ikke-hendelse, begynnelse og slutt, samt mellom uttrykk og feil. Boken rammer inn disse grenseområdene under begrepet 'lyrisk feil'. I motsetning til vanlige sammenligninger med hans prosa og drama, fremhever studien feil som en skapende kraft som strukturerer Becketts anti-ekspressive poetikk.
