Boken "Secessionism and the European Union" utforsker fenomenet secessjonistiske politiske partier, som også benyttes benevnelser som nasjonalistiske eller pro-uavhengige partier, og deres rolle i utviklede land. Disse partiene fungerer kapable til å mobilisere betydelige ressurser, vinne stemmer i valg, og ta plass i både lokale, regionale og nasjonale parlamenter. Til tross for den omfattende innsatsen disse partiene legger ned, har det ikke vært en vellykket secesjon siden 1921, da den irske fristaten effektivt løsrev seg fra Storbritannia. En av de mest intrikate utfordringene er at secessjonistiske partier sjelden oppnår en slik grad av popularitet at de kan danne regjeringer, selv innenfor sine egne etniske grupper. Problematikken forverres av at historisk sett har disse partiene slitt med å tiltrekke seg støtte fra innvandrere og fra personer som ikke tilhører deres kjernemålgruppe, enten det bevises gjennom etnisitet eller språk. Gitt denne konteksten stiller studien fire sentrale spørsmål, deriblant om og i hvilken grad secessjonistiske partier har utviklet seg fra etniske til borgerrelaterte politiske retningslinjer.
