Medea, skrevet av Lucius Annaeus Seneca i tidlig imperial Roma, er en tragedie som utforsker de supermenneskelige egenskapene til sin hovedperson: en diva, morder, fortryllerske og en naturkraft. Senecas tolkning av myten berører et handlingsforløp som er likt det i Euripides' greske versjon, noe som gir en mulighet for interessante sammenligninger. Senecas Medea har utfordret og fascinert teaterkunstnere på tvers av kulturer og århundrer, og bør betraktes som en sentral del av det klassiske arven i europeisk teater. Denne tilknyttede utgaven skisserer de viktigste aspektene av Senecas verk, samtidig som den plasserer det innen en fortolkende tradisjon. Boken bruker Medea til å illustrere sentrale trekk ved Senecas dramatiske stil, hvordan språket fungerer som en måte å representere det teateret, og hvordan individer er nært knyttet til sine omkringliggende forhold, som resonnerer dissonant med prinsippene i romersk stoisisme. Gjennom å veve sammen flere elementer fra stykket gir denne fremstillingen en dypere forståelse av Senecas dramatikk.
