Sleater-Kinneys album fra 1997, 'Dig Me Out', er bygget på de konkurrerende gitarene til Corin Tucker og Carrie Brownstein, sammen med Janet Weiss' kraftfulle rytmer og lagdelte vokaler som veksler mellom et presserende, banshee-liknende vibrato og en dypere akkompagnement. Dette albumet var bandets tredje studioalbum, men det første som ble skrevet og innspilt med Weiss. Det markerte starten på en konstellasjon for Sleater-Kinney som skulle vare gjennom bandets to tiår lange karriere. 'Dig Me Out' er mer enn bare musikk; det er en utforskning av bandets reisen fra deres opprinnelse i Olympia, gjennom innspillingen i Seattle, og ut til publikums respons over hele USA. Boken fanger essensen av en kort, men intens periode fra midten av 1996 til midten av 1998, og belyser en rekke kamper knyttet til betydningen av deres arbeid, som Sleater-Kinney fortsatte å opptre i flere tiår etter. Bandet sto overfor utfordringer fra mediene om hvordan de ville bli fremstilt, de diskuterte med tekniske eksperter om hvordan lyden deres skulle høres i klubber, og de kjempet mot uheldige sosiale hierarkier som påvirket hvordan deres arbeid ble mottatt.
