Denne studien undersøker den komplekse arven etter stalinismen i det tjuende århundre. Nedstigningen av den russiske revolusjonen til stalinisme har ført til en utbredt sannhet om at revolusjoner, på lik linje med planeten Saturn, vil konsumere sine egne barn. For antikommunister blir stalinismen ofte betraktet som et ‘lyn fra klar himmel’, enten som en snikende smitte, en allestedsnærværende overvåker eller som en totalitær fornuft som sosialismen ikke kan unnslippe. På den andre siden ser kommunister og deres støttespillere stalinismen som en historisk nødvendighet og den eneste veien for arbeiderklassen mot et kommunistisk samfunn. Begge disse ytterpunktene aksepterer en Dialektikk av Saturn, der stalinismen, enten den sees som god eller ond, anses å være den forutbestemte skjebnen for alle sosialistiske revolusjoner. Det finnes imidlertid en annen tilnærming som betrakter stalinismen som et produkt av materielle forhold og klassekamp. Denne posisjonen ble representert av Leon Trotsky i hans banebrytende verk 'Revolusjonen forrådt'. I kontrast til de som aksepterer en mystisk forståelse av fenomenet, gir denne studien en dypere analyse av stalinismens utvikling og dens iboende motsetninger.
