I en verden preget av subjektivitet og kulturelle ideologier setter vi vår lit til vitenskapene, i håp om at de opererer ut fra objektivitet og fakta. Men burde vi egentlig gjøre det? I boken "The Age of Scientific Sexism" leverer filosofen Mari Ruti en skarp kritikk av de kjønnsprofilerende tendensene i evolusjonspsykologi. Hun avdekker de underliggende og skadelige trådene av ulike kjønnsmytologier som har infiltrert, eller kanskje til og med definert, denne pseudovitenskapen. Evolusjonspsykologi fremmer stereotypier som vitenskapelige fakta, og bringer tilbake utdaterte modeller av seksualitet inn i mainstream-kulturen. Den hevder at menn og kvinner lever i to helt forskjellige psykologiske, emosjonelle og seksuelle univers, noe som medfører at de alltid vil være fanget i en destruktiv kamp mellom kjønnene. Blant disse regresjonistiske argumentene finner vi antagelsen om at menns seksualitet er presserende og indiscriminat, mens kvinner er "naturlig" tilbakeholdne, forsiktige og kresne—et perspektiv skapt for å rettferdiggjøre maskulin atferd, som utroskap, som kvinner har måttet finne seg i.
