I "The Dialectic of Duration" utforsker Gaston Bachelard tidsnatur som en respons på tankene til sin samtidige, Henri Bergson. Bachenard setter seg fore å motbevise Bergsons forståelse av varighet - det han kaller 'levd tid', som oppleves som kontinuerlig. For Bachelard er opplevd tid uatskillelig preget av brudd og avbrytelser, noe også gjelder for materielle hendelser. Dette har vidtrekkende konsekvenser for vår forståelse av den fysiske verden og for tilnærmingen til vitenskapsfilosofi. I denne boka presenterer Bachelard for første gang de ulike komponentene av sin visjonære vitenskapsfilosofi, som kontinuerlig vektlegger menneskets kontekst og på subtilt vis omfavner det irrasjonelle innenfor det rasjonelle. "The Dialectic of Duration" går langt utover lokale debatter om den fysiske verdens natur og peker mot etableringen av en helt ny form for filosofi.
