I boken "The Dialectics of Music" kombinerer Joseph Weiss filosofi og musikkforskning fra kjente tenkere som T.W. Adorno, Walter Benjamin og Gilles Deleuze. Weiss undersøker de uløste motsetningene i moderne musikk ved å utforske musikkproduksjonens dialektiske karakter. Gjennom å følge de ytterste medieringene mellom natur, historie og teknologi, reflekterer han over hvordan fremskritt innen musikk kritisk responderer på katastrofene knyttet til både Middle Passage og Auschwitz. Forfatteren undersøker betydningen av diverse musikalske fenomener, inkludert territorialiteten til vuggesanger, improvisasjonen og sorgsangene i blues og jazz, samt de kosmologiske grensene i den elektroakustiske avantgarden. I en tid preget av vareproduksjon, rasediskriminering og tilranelse, tar Weiss til orde for kritisk musikk som et unikt indeks for politiske muligheter.
