Denne boken undersøker en betydelig endring i utviklingspolitikk og finans, et skifte fra et system som er sentrert rundt institusjonene og ideene fra den globale politiske økonomi etter andre verdenskrig, til en ny virkelighet preget av økonomiske bånd mellom land i Sør og fremveksten av autoritære eller statlige kapitalisme som alternative utviklingsmodeller. Fokusset ligger på den økonomiske statskunsten til Gulf-Arabiske stater, med særlig vekt på hvordan nødhjelp, investeringer og direkte støtte fra noen av verdens rikeste petrostater blir anvendt innenfor deres innflytelsessfære, som omfatter Midtøsten, Afrikas Horn og Vest-Asia. Boken avslører hvordan disse nye modellene for utviklingsfinansiering, hjelpetiltak og intervensjon har unike institusjonelle utforminger og ideologiske grunnlag. For De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Qatar er preferansen for statlig ledet, ofte statseid utvikling, en strategisk prioritering, spesielt innen energisektoren. Dette fungerer som et middel for økonomisk vekst og konsolidering av rikdom blant de ledende og herskende familiene.
