Den politiske revolusjonen i Sentral-Europa har tydeliggjort at internasjonal sikkerhet er like mye en tilstand av sinnet som en fysisk tilstand. Den tidligere frykten for en sovjetisk invasjon av Vest-Europa, som lenge har blitt hypotetisert av vestlige forsvarsdepartementer basert på en oppfattet ubalanse i konvensjonell styrke, anses nå for å være en praktisk umulighet som følge av endringer i politisk allianse. Med denne erkjennelsen er det nærliggende å anta at styrkedisponeringene vil bli redusert, jevnet ut og avmilitarisert, som igjen vil fjerne det militære overtaket som en trussel mot internasjonal stabilitet. Videre, selv om den iboende forbindelsen er fjern, synes en lignende vurdering å påvirke globale strategiske disposisjoner. Etter hvert som strategiske styrker projiseres ned mot felles tak gjennom gjensidig avtale, ser man også at frykten for preemptive angrep på teoretisk sårbare landbaserte anlegg ser ut til å avta.
