I boken 'The Experiential Ontology of Hannah Arendt' tar Kim Maslin for seg Hannah Arendts politiske filosofi gjennom en Heideggeriansk linse. Maslin argumenterer for at Arendt ikke bare utviklet seg utover rollen som en naiv og fascinert student, men også ble en av Heideggers mest skarpskodde kritikere. Hun kjente godt til og hadde dyp respekt for hans bidrag til eksistensiell filosofi, men betraktet samtidig Heideggers verk som dypt innsiktsfylt og bemerkelsesverdig myopisk. Arendt var ikke fornøyd med å kun kritisere mentorens arbeid; hun engasjerte seg i en livslang kamp for å forstå de kollektive implikasjonene av fundamental ontologi. Maslin påpeker at Arendt skiftet fokus til politisk filosofi, ikke bare som en måte å rømme fra sin egen skuffelse over Heideggers personlige svik, men snarere som et forsøk på å rettferdiggjøre de kollektive feilene ved fundamental ontologi. Hennes prosjekt tilbyr en politisk responsiv, og dermed ansvarlig, modifikasjon av Heideggers grunnleggende ontologi.
