I «The Face of God» tar Roger Scruton for seg Guds plass i en desillusionert verden. Gjennom sine argumenter responderer han på den voksende ateistiske kulturen som preger samfunn rundt oss, samtidig som han forsvarer menneskets unike verdi. Scruton tilbakeviser påstanden om at det ikke finnes mening eller hensikt i naturen, og argumenterer for at det hellige og transcendente er 'virkelige tilstedeværelser' som gjør det mulig for mennesket å kjenne seg selv og finne både frihet og forløsning. I det menneskelige ansiktet finner vi et paradigme av mening. Fra denne erfaringen hevder Scruton at vi både konstruerer verdens ansikt og henvender oss til Guds ansikt. Ansiktet gir oss både bevis på vår frihet og merket av selvbevissthet. En av motivasjonene bak ateistisk kultur er ønsket om å unnslippe dommens blikk. Ifølge Scruton oppnår man dette ved å utslette ansiktet, som han anser som den mest forstyrrende siden ved vår tid. I sitt omfattende resonnement klarlegger Scruton den økende følelsen av ... (beskrivelsen kan fortsette med ytterligere detaljer om tematikken i boken).
