I det komplekse religiøse landskapet i moderne India skiller samfunnet av Sindh seg ut som et kraftfullt eksempel på interreligiøse relasjoner. Denne hinduistiske gruppen flyttet til India og begynte å praktisere sufisme etter at Sindh ble en del av Pakistan under delingen i 1947. Gjennom en grundig analyse av litteratur og poesi, intervjuer med sentrale informanter samt en utforskning av historiske ritualer og arkitektur, viser Michel Boivin hvordan denne aktive religiøse minoriteten har klart å bevare sin unike hindu-sufiske identitet, til tross for de strenge rammene som offisielle religioner i både India og Pakistan setter. Et særlig sentralt poeng i Boivins argumentasjon er opprettelsen av hellige steder kalt darbars. Disse helligdommene inkluderer religiøse bygninger der hinduisk sindhi-folk tilber sufiske hellige, synger sufisk poesi og utfører sufiske ritualer. Ved å se på dette livlige samfunnet som en trans-religiøs kultur i stand til å navigere utfordringene fra den moderne nasjonalstaten, fremstår denne boken som et viktig bidrag til vår forståelse av religiøse interaksjoner.
