I "The Invention of the Inspired Text" undersøker John C. Poirier den teopneustiske naturen i Skriften som et svar på oppfatningen om at "inspirasjon" ligger i kjernen av de fleste moderne kristne teologier. Han utfordrer den tradisjonelle tolkningen av det greske begrepet theopneustos, som vanligvis oversettes til "Guds-inspirert" i 2 Tim 3,16. Poirier argumenterer for at en nærmere analyse av bruken av theopneustos i det første og andre århundre viser at den tradisjonelle inspirasjonsforståelsen av begrepet først oppstod på Origens tid i det tidlige tredje århundre e.Kr. I alle pre-Origens bruken av theopneustos betegner ordet imidlertid heller "livgivende". Gjennom en grundig undersøkelse av theopneustos' betydning i verk som den femte Sibylliniske orakelen, Abrahams testamente, Vettius Valens, Pseudo-Plutarch (Placita Philosophorum) og Pseudo-Phocylides, avdekker Poirier hvordan disse kildene alle oppfatter ordet som "livgivende". Han studerer også bruken av det beslektede begrepet theopnous i Numenius, Corpus Hermeticum, samt på en inskripsjon ved Den store sphinxen i Giza.
