Lovgivning kan i sin essens betraktes som en type talekunst: mennesker skaper lover gjennom hva de sier. Dette leder til en naturlig antakelse om at innholdet i lovverket er bestemt av det lovgivere formidler. Imidlertid er kommunikasjonen de involverte står for til tider vag, og selv når beskjeder er klare, kan innholdet være uklart. Denne monografien undersøker både naturen og konsekvensene av disse to språklige kildene til usikkerhet i rettssystemet. Verket tar sikte på å gi plausible svar på tre relaterte spørsmål: Hva er årsaken til at loven er vag? Hvilke positive egenskaper kan vag lovgivning ha? Og hvordan bør domstoler håndtere saker som involverer vaghet? Forfatteren argumenterer for at vaghet i loven noen ganger kan være gunstig, selv om dens verdi ikke bør overvurderes. I tillegg foreslås det en strategi for å løse grenseoverskridende saker, hvor det påvises at tekstualisme og intensjonalitet – to ledende teorier innen juridisk tolkning – ofte utfyller hverandre snarere enn å stå i motstrid.
