Boken "Rum, Sodomy and the Lash" utforsker The Pogues' enestående evne til å gjenspeile livene til de nedslåtte, alkoholiserte og misbrukte. Å dykke ned i denne boken er å bli med på en vill reise sammen med en gruppe nedbrutte revolusjonærer. Til tross for dette har de episke temaene i The Pogues' andre studioalbum ofte blitt oversett av kritikere og biografer, som har fokusert mer på bandets unike sammensmelting av keltisk folkemusikk og punk, samt eksessene til Shane MacGowan. Roesgen tar et annet perspektiv; gjennom en sjøfartsberetning, belyser han albumets uttrykk for det å leve som en dypt nedbrutt sjel. Gjennom den episke illustrasjonen på albumcoveret og i tekstene viser boken at det The Pogues skapte er langt mer enn bare musikk man hører i puber, spilt av berusede menn som graver seg ned i irsk nostalgi. I stedet avdekker Roesgen en lengsel etter noe subversivt, og gir leseren en dypere forståelse av musikkens kraft og betydning.
