I 'The War We Never Fought' tar Peter Hitchens et kritisk blikk på det britiske samfunnets tilnærming til narkotikabruk og den såkalte krigen mot narkotika. Hitchens argumenterer for at britiske politikere, kommentatorer og kjendiser ofte hevder at 'krigen mot narkotika har feilet', og bruker dette som en begrunnelse for å oppgi alle forsøk på å redusere narkotikabruk gjennom straffeloven. Han påpeker at det i Storbritannia ikke har vært en seriøs 'krig mot narkotika' siden 1971, da en konservativ regjering vedtok en plan fra arbeiderpartiet for å implementere det revolusjonerende Wootton-rapporten. Denne rapporten ga cannabis, den mest brukte ulovlige substansen, en spesiell juridisk status som et angivelig 'mykt' stoff, men Hitchens argumenterer for at det er minst like farlig som heroin og kokain, spesielt med hensyn til trusselen det utgjør for mental helse. Gjennom denne endringen begynte man å gradvis redusere straffene for besittelse av narkotika, noe som effektivt gjorde politiet mindre i stand til å håndheve lovene. Hitchens fremhever at denne prosessen fortsatt pågår, til tross for false 'strenge' utsagn fra politikere, og at det i realiteten har vært en skjult overgivelse til narkotikabruk, forkledd bak en offisiell respekt for internasjonale traktatforpliktelser.
