Ernst Lubitsch’s 'Trouble in Paradise' fra 1932 ble utgitt i en kritisk periode i filmhistorien, rett etter at synkronisert lydteknologi ble introdusert og før produksjonskoden ble fullt innført. På dette tidspunktet hadde Lubitsch allerede regissert mer enn 50 filmer, men 'Trouble in Paradise' skiller seg ut som noe helt unikt i hans filmografi. Dette var ikke bare hans første talefilm uten musikk, men filmen innførte også et nivå av raffinement og visuell subtilitet som satte standarden for klassisk Hollywood-kino i mange år fremover. I sin grundige analyse av filmen undersøker David Weir dens betydning både i Lubitsch's karriere og dens større kulturelle betydning i filmhistorien, samt den sosiale konteksten ved utgivelsen under den store depresjonen. Weir legger stor vekt på filmen selv, hvor han diskuterer kildematerialet, mise-en-scène og art deco-produksjonsdesignet, samt den innovative bruken av post-synkronisert lyd. Med utgangspunkt i originalt arkivforskning gir Weir en dypere forståelse av denne banebrytende filmen.
