Metafiksjon har lenge vært assosiert med høydepunktet av litterær postmodernisme, preget av en viss følelse av ansvarsløshet, politisk apati eller direkte nihilisme. Men hvis postmodernismen, som nå er bredt akseptert, endelig har utslitt sitt potensial, hvordan kan vi da forstå den økende bruken av metafiksjonale virkemidler i samtidsnarrativer? Undergraver denne vedvarende bruken ideen om at postmodernismen er over, eller har funksjonen til metafiksjon på en eller annen måte endret seg? For å besvare disse spørsmålene undersøker Josh Toth et bredt spekter av nyere metafiksjonale tekster, blant annet verk av forfattere som George Saunders og Jennifer Egan, samt filmeregissører som Sofia Coppola og Quentin Tarantino. Toth navigerer samtidig i et bredt teoretisk landskap, fra fremveksten av ulike nye materialismer innen filosofi til skiftet mot affekt i litteraturkritikk, samt forsøkene på å definere postmodernismens tilsynelatende etterfølger. I sin analyse argumenterer Toth for at mye av den moderne metafiksjonen går utover det postmoderne.
