Denne boken gir en grundig analyse av den slags styrker som USAs Stillehavsflåte hadde i 1941, med fokus på hvordan flåten var rustet for å møte krigen som nærmet seg. Med en rekke illustrasjoner, kaster denne studien lys over hvordan den amerikanske marinen forberedte seg på det varslede krigsutbruddet. Da japanerne angrep Pearl Harbor, var Stillehavsflåten den mektigste flåten i USAs marinen. Selv om slagskipene fortsatt dominerte, hadde flåten siden slutten av 1930-tallet utviklet marinens luftfartøy og integrert dem i sin doktrine ledet av slagskip. Boken undersøker derfor ikke bare Stillehavsflåtens opprinnelige intensjoner for krigføring, men også hvordan den trente og gjorde seg klar månedene før 7. desember 1941. Marinhistorikeren Mark Lardas avkrefter moderne oppfatninger om at flåten var fullstendig knyttet til slagskipene; i stedet viste flåten seg å være strategisk smart ved å styrke både carrier og slagsipskapasiteten. En særdeles viktig faktor var også oppbyggingen av en massiv flåtetare, som gjorde det mulig for Stillehavsflåten å operere effektivt tusenvis av miles fra hjemlandet. Dette grunnlaget ga flåten muligheten til å handle i en tid hvor krigen virkelig startet.
