I Virginia Woolfs skrivestil former Hellas og spesielt den greske tragedien et eksotisk æstetisk rom som både springer ut fra og muliggjør kritikk av de behagelige omgivelsene og kolonialistiske forestillingene som preger eliten (og i stor grad mannlige) britiske holdninger til kultur og politikk. I motsetning til mange forskeres fokus på Woolfs ekskludering fra mannlige intellektuelle kretser, oppfordrer denne boken til å rette søkelyset mot hvordan hennes engasjement med gresk tragedie både samspiller med og utfordrer modernistiske æstetikk og samtidens politikk. Woolfs møter med og bruk av gresk tragedie fantasiserer en alternativ persepsjonskapasitet som står i sammenheng med feminine (og feministiske) måter, som i hennes verk skildres som både utfordrende og koret. I denne sammenhengen fremstår gresk tragedie som et drømmerike, hvis mystiske dynamikk Woolf behandler som noe som transcenderer kulturelle holdninger preget av imperialistisk eventyr og vold. Som forskere har anerkjent, spesielt i de senere tiårene, åpner Woolfs arbeid opp for nye perspektiver på kulturell og politisk kritikk.
