I denne tankevekkende boken undersøker Angermuller hvordan franske tenkere som Lacan og Derrida ofte blir klassifisert som representanter for 'poststrukturalisme' i den engelskspråklige verden. I Frankrike, hvor arbeidet deres har sin opprinnelse, finnes det imidlertid ingen slik kategori. Dette fører til at denne gruppen teoretikere – kjent som 'poststrukturalistene' – aldri har blitt oppfattet som en sammenhengende intellektuell gruppe eller bevegelse. Angermuller kaster lys over de institusjonelle kontekstene, affinities og rivaliseringene mellom viktige figurer som Althusser, Barthes, Foucault, Irigaray og Kristeva, samtidig som han trekker på Bourdieus begreper om kulturell kapital og det akademiske feltet. Ved å følge utviklingen av det franske intellektuelle feltet etter krigen, plasserer 'Why There Is No Poststructuralism in France' fransk teori i de spesifikke materielle betingelsene for dens produksjon og de sosiale og historiske kontekstene for dens mottakelse. Resultatet er en grundig analyse av et særlig kreativt øyeblikk i fransk intellektuell liv, som fortsatt påvirker det teoretiske imaget i vår tid.
