Derek Jarmans 'Blue' vever sammen en sanselig tekstil som fungerer både som en politisk oppfordring til handling og en refleksjon over sykdom, død og kjærlighet. ”For Blue finnes det ingen grenser eller løsninger,” uttalte Jarman. Opprinnelig utgitt som en spillefilm i 1993, året før den anerkjente kunstneren og filmskaperen Derek Jarman døde av en AIDS-relatert sykdom, er 'Blue' et dristig og kraftfullt kunstverk. Både filmen og teksten i denne etterlengtede boken svarer ikonoklastisk på mangelen på politisk engasjement i forhold til AIDS-krisen. Jarmans tekst er skrevet på en poetisk og surrealistisk måte, som beveger seg gjennom utallige scener, hvor noen er hverdagslige og andre fantasifulle. Fortellinger fra det dagligdagse livet – som å ta en kopp kaffe, lese avisen og gå nedover fortauet – utvikler seg til visjoner om Marco Polo, Taj Mahal, eller blå som kjemper mot gult. Med døden i møte og en mengde medikamenter, presenterer Jarman sin sykdom i deliriøse bilder og metaforer. Han reflekterer over følelsenes kroppslighet i lyriske prosa, der han forankrer sine tanker.
