Hver spirende skuespiller er klar over at skuespill er en krevende oppgave. Det innebærer lange auditionprosessen og harde avslag. Om man er heldig, kan det dukke opp roller som betaler regningene, men også roller som vi ikke nødvendigvis tror på. Likevel er det dette som er essensen av skuespill - å opptre som om vi faktisk tror på dem. Når semesterets produksjonsprosjekt endelig blir annonsert, blir jeg overveldet av glede over å bli castet som en av hovedrollene. Det betyr mye ansvar og hardt arbeid, men jeg er klar for utfordringen. Alt endrer seg når jeg oppdager hvem jeg skal spille mot – Amos, den brooding James Dean-aktige typen, som tilfeldigvis også er min kjæreste på skjermen. Dette ser ut til å bli en flott opplevelse, men det er én ting som plager meg: Amos hater meg. Men jeg minner meg selv på at dette bare er skuespill. Ingenting mer. Når 90-tallet gjør comeback i en verden preget av reality-TV, er det som om kameraene følger oss for å dokumentere hverdagen til studentene ved Franklin U. Jeg er der, men også ikke, med bare en karakterbeskrivelse, uten manus eller dialog. Metodespill, går mot meg.
