Joseph Fasano’s "The Last Song of the World" utforsker kaoset i den moderne verden og søker etter styrke i møte med miljømessig og samfunnsmessig ødeleggelse. Med sterke bilder av eldgamle ruiner og mytologiske figurer, fungerer disse diktene som små fortellinger om farskap, kjærlighet og lengsel, satt mot bakteppet av apokalyptiske hendelser. Gjennom dokumentasjonen av pågående vold og naturfenomener skildrer Fasano de stadig tilstedeværende bekymringene ved foreldreskap med presisjon og medfølelse. "The Last Song of the World" er et kjærlighetsbrev til verden slik den kunne vært – en verden så mør og samtidig ubeskrivelig vakker, så kjærlig som den er brutal, og så storslått som den er forferdelig.
