Regnet faller ned, og en merkelig følelse eksploderer i brystet hans. Minnene strømmer på i takt med hans gåtur gjennom de mørke gatene på en høstnatt. I en spesielt mørk krok stopper han opp et øyeblikk for å se seg rundt, mens han later som han trekker regnjakken tettere om halsen. Han oppdager ingen mennesker i nærheten og glir hånden under armhulen. Der tar han pistolens kalde metall og forsiktig plasserer den i lommene på jakken. Det er en trygghet i å kjenne den velkjente vekten av en pistol, som alltid har gitt ham en følelse av sikkerhet. Sigaretten han hadde tenkt å røyke har slukket for lenge siden, men han setter den våte stubben i munnen; en motvilje vokser i ham, men det ender med at han spytter ut restene. Han drømmer mer og mer tilbake til en tid da livet hadde mening – en tid da han hadde et oppdrag. Det føles både fjernt og så vanvittig nært. I kveld opplever han ensomheten på en mer intens måte enn noen gang før, og ser sin egen tilværelse som meningsløs. Livet hans, som han har båret på i fem lange år, preges av lengsel etter det som en gang var betydningsfullt.
