I de to foredragene Albert Camus holdt i Sverige i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur i 1957, deler han sine tanker om kunstnerens rolle i samfunnet samt kunstnerens ansvar. Camus uttrykker sin dype avsky for alle former for totalitarisme og fremhever at håpet ikke er knyttet til en enkelt person eller en samlet gruppe, men holdes i live av milliarder enkeltindivider. Han argumenterer for at sannheten, som alltid er truet, blir synlig gjennom hver enkelt persons livserfaringer av både lidelse og glede. På denne måten bidrar hver og en av oss til å forherlige sannheten for alle.
