Jorie Grahams nyeste verk, "Til 2040", tar form som et åpent brev til fremtiden og oppfordrer oss til å lytte. Hun ber oss om å observere hver eneste regndråpe som blir absorbert av jorden, samt sandkornene som virvles opp av den, mens hun også peker mot de store linjene i tid og rom. Hun veileder leseren gjennom landskapets forhistorie og fremtidsutsikter, fra elveløp til skybanker og strømkabler. I motsetning til hennes tidligere verk, som har fokusert på naturkriser, skildrer hun nå virkningene av katastrofen som allerede har inntruffet. Boken tvinger leseren til å konfrontere vår egen kroppslighet og dødelighet i en tid preget av en stadig akselererende teknologisk utvikling. Den virtuelle verden trer inn i den fysiske, og skaper nye dimensjoner hvor teknologiens rom og muligheter veksler med den virkelige verden. Samtidig belyser hun hvordan krigens og industrialiseringens brutalitet får nye redskaper; man møter nærgående droner, slu kunstig intelligens, brennende master, falske vinder og til og med en talende sol. "Til 2040" er en dyptgående refleksjon over hva det betyr å være menneske i en tid med uberegnelige omveltninger.
