I det jeg blunker med øynene og ser mot de sterke lysene i det hvite rommet, møter jeg blikket til en mann som smiler varmt mot meg fra fotenden av sengen. 'Kjærlighet, jeg har vært så bekymret,' sier han mildt. 'Husker du meg? Jeg er mannen din.' Jeg kjenner en kald følelse brede seg gjennom kroppen min. Jeg vet ikke hvor jeg er, eller hvem jeg er. Alt jeg vet er at jeg aldri har sett denne mannen før. Mens han pakker tingene mine, informerer sykepleierne meg om at Freddie ikke har forlatt min side siden ulykken jeg var involvert i for noen dager siden. De forteller meg at jeg er heldig. Vi fremstår som det perfekte paret, og sammen skal vi finne ut hva som har skjedd. Men i mitt indre vet jeg at noe ikke stemmer. Selv om minner har sviktet meg, føles ikke dette som mitt liv. Langsomt kommer minner tilbake til meg. Først ulykken - den pøsende regnet, en svingende bil, et plutselig skrik. Noen hvisker, 'Jeg vil elske deg for alltid'. Men det mest hjerteskjærende av alt er de forstyrrende minnene om en blåøyd liten jente. Er hun min datter?
