I har alltid hatt en trang til å ta vare på andres barn. Å vise omsorg og kjærlighet i livene deres, fordi jeg vet hva som skjer når det ikke blir gjort. Det finnes fryktelige mennesker der ute som har vært forsømt og skadet, og som ønsker å se verden brenne. Du vil ikke ha slike mennesker i hjemmet ditt. Jeg ser opp mot den vakre kvinnen med perfekt malt rød leppestift som står på trappen til det storslagne viktorianske huset sitt. Harper stoler allerede på meg til å ta vare på sine to små jenter; hun tror på løgnene jeg har fortalt henne om min bakgrunn og om hvor mange andre mødre som har ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Så ser jeg den kjente skikkelsen til ektemannen hennes. Min eks. Mannen som vet hvor min egen savnede lille gutt er. Jeg vet at Troy aldri vil innrømme at han vet hvem jeg egentlig er. Ikke etter det han gjorde mot meg. Men jeg forventer likevel å se sjokk og gjenkjennelse i de kalde blå øynene hans når han møter meg: kvinnen hans har ansatt for å ta seg av barna deres. Men han smiler bare. Han ønsker meg velkommen inn i hjemmet sitt.
