Boken utforsker forbindelsene mellom vokalprestasjoner og den operative kulturen i lys av større estetiske og kulturelle endringer i samfunnet. I årene rundt århundreskiftet, ble den italienske tradisjonen for operasang 'moderne'. Forfatteren identifiserer og undersøker de grunnleggende elementene i denne mangfoldige 'moderniteten', samt dens relasjoner til fremveksten av verismo, en realistisk trend som påvirket alle aspekter av kreativ og intellektuell liv i Italia på slutten av 1800-tallet. Denne nye tilnærmingen til kunstnerisk framstilling betydde at sangere måtte redefinere den operatiske stemmen, der man byttet ut bel canto-idealet om 'ren' vokalkvalitet med en uomgengelig kjønnsbestemt konnotasjon og en erotisk ladet uttrykkskraft. Sentral for denne utviklingen var den gradvise fremveksten av en enhetlig vokalfarge gjennom tonene, et estetisk prinsipp som var fremmed for stemmekulturen fra tidligere århundrer. Kjente sangere som Enrico Caruso, Titta Ruffo, Emma Carelli og Eugenia Burzio spilte en avgjørende rolle i denne transformasjonen.
