Margaret av Anjou blir ofte fremstilt som en hevngjerrig og voldsom kvinne, ifølge historiske beretninger, hvis grusomme natur var en drivkraft bak de dynastiske konfliktene i det 15. århundre, kjent som Roseskrigene. I Shakespeares skildring fremstår hun som en utro dronning som håner sin fanget fiende, Richard, hertug av York, før hun myrder ham i kaldt blod. Denne fremstillingen har vist seg å være bemerkelsesverdig langlivet, ettersom Margaret som dronning gir rom for slike vurderinger. I 1445, bare 15 år gammel, ble hun giftet bort til den ineffektive Henrik VI, en allianse ment for å sikre fred med Frankrike og en arving til tronen. Åtte år senere, mens hun var i de sene stadiene av sitt eneste svangerskap, opplevde Henrik en total mental sammenbrudd som etterlot ham katatonisk i omtrent ett og et halvt år. Dette førte til at Margaret trådte frem som en politisk figur. Etter kongens sykdom ble hun en utrettelig leder for Lancastrian-lojalistene i deres kamp mot Yorkistene. Margaret utøvde makt med en beslutsomhet som gjorde henne til en sentral skikkelse i denne turbulente perioden.
