I perioden 900-1050, en tid med betydelig utvikling i den hellige romerske imperiet, utforsker Sarah Hamilton de ulike former for botpraksis gjennom kirkelige lover, liturgi, klostertradisjoner og andre kilder. Denne studien undersøker den komplekse og ofte oversette historien om bot, som ligger mellom den karolingiske kodifiseringen av offentlig og privat bot, og den fremveksten av skriftemål i det trettende århundre. Historikere har i stor grad oversett denne viktige perioden, som inneholder nøkkelinformasjon om forandringer som tidligere har blitt ansett å stamme fra det tolvte og trettende århundre. Hamilton argumenterer for at mange av disse endringene faktisk kan spores tilbake til det tiende og tidlige ellevte århundre. Boken peker på hvordan det var en viss kontinuitet fra den karolingiske perioden, men understreker at denne tidsperioden også hadde sine egne unike dynamikker og utviklinger innen botpraksis. Gjennom grundig forskning belyser Hamilton hvordan ulike kilder reflekterer de varierte og rike tradisjonene som preget botens praksis i denne fascinerende, men ofte undervurderte epoken.
