Gjennom simulakra-studier har vi ankommet et landskap preget av e-jenter og triste gutter, der tidens estetiske verdier er overført til de ekstatiske kommunikasjonene i det hyperreale. Alex Mazey presenterer en grundig analyse inspirert av Baudrillard, der han forsøker å spore opprinnelsen til Sad Boy Aesthetics. Han følger dette estetiske fenomenets tidligste forekomster, og trekker forbindelser til pionerer som Yung Lean og Bladee. Boken beveger seg deretter mot dypere og mer undersøkelige fortolkninger av kultfiguren Lil Peep, og gir leseren en rik forståelse av denne moderne subkulturen.
