Georg Trakl (1887-1914) regnes som en av de mest sentrale skikkelsene innen den østro-tyske ekspresjonistbevegelsen i litteraturen fra tidlig på 1900-tallet. Hans poesi utmerker seg ved en kontinuerlig utforskning av marerittaktige visjoner knyttet til oppløsning, død, mord og naturens forfall. Trakls dikt bærer med seg en grufull vitnesbyrd om en verden som mangler tro, mening og håp. Til tross for dette, greier han å fange små glimt av skjønnhet i denne ødeland. Denne skjønnheten er ofte knyttet til erotiske eller familiære relasjoner, og Trakl mener at den kun kan anerkjennes i kontrast til død og gru. Hans evne til å se det vakre i det tragiske vitner om hans dyptgående og komplekse forståelse av menneskets tilstand.
