Boken 'Historicizing the Enlightenment, Volume 2' utforsker kritikken av opplysningstiden gjennom verkene til kjente forfattere som Dryden, Johnson og Wordsworth. Disse forfatterne formet et moderne syn på kunst og litteratur, der de introduserte konseptet om dobbel refleksjon: både en refleksjon av verden og en refleksjon over hvordan denne refleksjonen blir til. I motsetning til det som ofte oppfattes som 'neoklassisisme' og 'augustanisme', som feilaktig er blitt sett på som en ensidig imitasjon av klassiske tekster, viser boken hvordan disse opplysningstiden-bevegelsene faktisk anvendte en mer kompleks perspektiv. Dette perspektivet belyser avstanden mellom fortidens tradisjoner og deres nåværende gjenskapelse, samt forholdet mellom representasjon og tilstedeværelse. Videre viser teksten hvordan to moderne bevegelser, romantikken og modernismen, har tilegnet seg disse innovasjonene fra opplysningstiden. Begge disse bevegelsene feiltolker 'imitasjon' slik det ble forstått av Aristoteles og hans tilhengere fra opplysningstiden. Når 'neoklassisk imitasjon' forstås riktig, blir det åpenbart at det er en bevisst anerkjennelse av forskjellen mellom det som var og det som blir fremstilt.
