Félix Lope de Vega (1562–1635) var en sentral skikkelse innen den spanske litteraturen fra gullalderen, bare overgått i betydning av Cervantes. Han regnes som grunnleggeren av Spaniens klassiske teater. I denne grundige og innsiktsfulle studien undersøker Javier Lorenzo den symbolske bruken av rom i Lopes drama, og hvordan dette fungerer som et ideologisk verktøy for å fremme en forestilt spansk nasjonal fortid. Boken argumenterer for at spesifikke skuespill benytter historiske landskap og settings til å forutsi og legitimere det imperiale nåtiden i Habsburg-Spania. Dette gjorde det mulig for publikum å visualisere og planlegge, nærmest som på et kart, landets ekspansjonistiske ferd gjennom århundrene. Ved å fokusere på sammenhenger mellom rom, drama og imperium, gir denne boken et viktig bidrag til studiet av litteratur og imperialisme i tidlig moderne Spania, samt vår forståelse av romlighetens rolle og politiske betydning i Siglo de Oro-komedier.
