Attribution, det vil si å spore opp ansvarlige for et cyberangrep, er avgjørende for å klassifisere det som en kriminell handling, en krigshandling eller en terrorhandling. I dagens debatt er det tre hovedantagelser som dominerer: først, at attribusjon er et teknisk problem; dernest, at det er uløselig; og til slutt, at det er en unik utfordring. Når vi betrakter attribusjon som et problem, tvinges vi til å se på det enten som løst eller uløst. Imidlertid er attribusjon mye mer nyansert enn som så, og bør heller forstås som en prosess i konstant endring, drevet av rettslige og politiske press. Innenfor det kriminelle rammeverket må domstolene vurdere skyld hos kriminelle, hovedsakelig basert på tekniske bevis. I nasjonale sikkerhetssaker må beslutningstakere analysere upålitelige og for det meste ikke-tekniske opplysninger for å identifisere en fiende av staten. Attribusjon i begge kontekster er politisk: I kriminelle saker gjenspeiler lovene samfunnets rådende normer og makt; i nasjonale sikkerhetssaker reflekterer attribusjon en stats vilje til å opprettholde, øke eller hevde sin makt. Denne boken gir en dypere forståelse av disse dynamikkene, og utfordrer leseren til å revurdere hvordan vi tenker på attribusjon i dagens digitale landskap.
