Etter Oslo-avtalene i 1994 var palestinerne fulle av håp om at slutten på den israelske okkupasjonen var nært forestående, og at de ville erhverve seg en egen stat innen 1999. I lys av denne lovnaden økte den internasjonale innflytelsen i palestinsk politikk, og det oppsto flere skygger av statlighet i områdene. I dag er imidlertid ingen stat blitt en realitet, og okkupasjonen har styrket sin tilstedeværelse. Samtidig har Den palestinske myndigheten utviklet en stadig mer autoritær karakter, og palestinerne er blitt mer polariserte og demobiliserte. Palestina er ikke unik i dette: Internasjonal innblanding og dens forstyrrende virkninger har vært en gjennomgående problematikk i den moderne arabiske verden. Denne boken argumenterer for at autoritarianisme, støttet av internasjonale krefter, påvirker samfunnet i seg selv, ikke bare dynamikken på regjeringsnivå. Den beskriver hvordan Oslo-paradigmet har demobilisert palestinerne på en måte som den direkte israelske okkupasjonen, i mange år, ikke klarte. Forfatterne benytter en flerfaglig tilnærming, som inkluderer intervjuer og historiske analyser, for å utnytte den komplekse realiteten ved palestinsk motstand og politikk.
