En av de mest interessante konsekvensene av den arabiske vekkkelsen er den sentrale rollen som salafister har spilt i flere land. I særlig grad har det vært en bevegelse bort fra tradisjonell stillhet mot en økende politisering. Innføringen av salafistpartier i Egypt, Tunisia og Jemen, samt den tilsynelatende voksende ønsket fra salafister i andre arabiske land om å delta i institusjonell politikk gjennom opprettelsen av politiske partier, fremhever de debattene og splittelsene som finnes i salafistkretser når det gjelder hvordan man skal reagere på vekkkelsen. Denne boken undersøker grundig hvordan salafismen, både teologisk og politisk, forholder seg til de arabiske opprørende i flere land. Fokus er primært på hvilken type politisering som har funnet sted, dersom det finnes, og hvilke former den har tatt. Som noen bidrag viser, medfører ikke nødvendigvis politiseringen en reduksjon av jihadens rolle eller påvirkningen av stillhet.
