Den første gangen jeg møtte Caine West, var på en bar. Han la merke til at jeg så hans vei, og feiltolket mitt sinte blikk som om jeg sjekket ham ut. Da han forsøkte å snakke med meg, satte jeg ham på plass – og delte mine tanker om hans løgnaktige, utro og egoistiske oppførsel. Den kjekke fyren hadde nemlig invitert min beste venn ut, og med sitt glatte språk mane han henne til sengs, uten å nevne at han var gift. Han fortjente absolutt hvert ord av mitt tirade. Spesielt når det slappe smilet hans lyste opp det perfekte ansiktet hans som svar på min utblåsning. Men det viste seg at mannen jeg nettopp hadde satt på plass, ikke var den rette. Oups. Min feil. Flau gikk jeg ut av baren uten en unnskyldning, og var overbevist om at jeg aldri ville se den kjekke fremmede igjen. I det minste trodde jeg det... helt til jeg kom til undervisningen neste morgen. Vel, hei Professor West, jeg er din nye undervisningsassistent. Jeg skal jobbe under deg... i overført betydning. Selv om den bokstavelige tolkningen kanskje ikke ville vært så verst – å jobbe.
