I denne banebrytende boken utforsker John A. T. Morgan de underliggende antagelsene om vegetasjonshistorien i sentral- og vest-Europa. Det er ofte antatt at disse områdene opprinnelig var dekket av lukkede skogsystemer før menneskelig innflytelse førte til utviklingen av landbruk. Morgan utfordrer denne oppfatningen ved å presentere eksempler fra historien, pollenanalyser og undersøkelser av økologi i treslag som eik og hassel. Boken tester teorien om at dette klimaksvegetasjon var en lukket skog, og stiller den opp mot en alternativ hypotese der sammensetningen av arter og succession av vegetasjon ble regulert av planteetere. Ifølge hans forskning kunne de sentral- og vest-europeiske lavlandene vært preget av et park-lignende landskap, bestående av gressletter, buskvekster, enkelttrær og lunder, omkranset av en variert vegetasjon. Boken tilbyr en ny forståelse av hvordan menneskelig intervensjon har formet det naturlige landskapet, og åpner for videre diskusjon om økologisk bærekraft og bevaring.
