Rebecka har nettopp begynt å jobbe på et bolighjem for barn og unge, etter å ha fullført introduksjonskurset og lært seg alle reglene som står i heftet. Hun får anbefalt å holde jobben atskilt fra sitt privatliv, og å ikke la seg påvirke for mye av det som skjer rundt henne. Men når situasjonene blir overveldende, søker hun tilflukt i kjelleren, nær søppelrommet, hvor hun ofte setter seg ned og gnir hendene mot den ru betongveggen i et forsøk på å finne ro. Hver dag møter hun Ahmed, som beveger hoftene raskt, Hamid, som har et brev fra den svenske migrasjonsmyndigheten liggende på nattbordet sitt, og Zaher, som er den nyeste beboeren og som stille glir gjennom korridorene iført sine glitrende sandaler. Disse guttene er sønnene av Afghanistan, og i asylboligen er Rebecka deres slektning, som står dem nær på sin egen måte.
