«Når isjøkelen under Stuorracohkka løsner og ruller ned ura, og vannet spruter over fjellskrentene, da vil du høre et drønn. Dette er sommertegnet i Runguvuopmi. Du må kaste blikket oppover; det som først så ut som grå mose, vil da bli levende. Det er reinhjorden du ser», hvisker han inn i halsgropa hennes. «Glem ikke drønnet, Kaarina; når du hører det, er jeg hos deg.» Armene som tidligere holdt henne fast, løsner, og han tar et skritt tilbake og blir stående i stillhet, bare og ser på henne. Så løfter han hånden sin og stryker håret vekk fra panna hennes, før han snur seg og forsvinner inn i mørket. Året er 1868, og i Tornedalen i Sverige har hungersnøden herjet i flere år. I håp om å redde barna sine, sender foreldrene dem med samene til Ruija, kysten av Nord-Norge. Kvenjenta Kaarina, kun femten år gammel, har lovt mora si å ta vare på lillebroren Daniel. Men skjebnen tar en uventet vending når raiden deler seg, og Daniel forsvinner nordover. Kaarina finner seg selv hos Kirsten og Anders i Lavangen, hvor hun kjemper en indre kamp for å bli likt og akseptert. Likevel, uansett hvor hardt hun prøver, er ingenting godt nok, og den kalde latteren til Kirsten sårer henne dypt. Redd og krenket må hun til slutt flykte fra denne uutholdelige situasjonen. Men hvor skal hun gå? Hennes eneste tanke er å finne Daniel, og Áslat, samegutten som en gang ga henne reinkalven.
