Denne boken utforsker fremveksten av transnasjonale grunnlovslovgivninger, som primært er skapt gjennom samspillet mellom nasjonale og internasjonale domstoler, samt den innenlandske transformasjonen av internasjonal lov. Gjennom en grundig analyse av mønstre for institusjonsdannelse ved viktige historiske vendepunkter i flere nasjonale samfunn, belyser den de sosiale prosessene som har låst nasjonalstatene inn i en stadig mer transnasjonal konstitusjonsordning. Boken forklarer også hvordan veksten av globale konstitusjonelle normer har gitt en stabiliserende ramme for statlige institusjoners funksjoner. Med en distinkt historisk-sosiologisk tilnærming til disse spørsmålene, undersøker verket de dype kontinuitetene mellom nasjonal konstitusjonslov og moderne modeller for global lov. Dette volumet gir en betydelig bidrag til sosiologien av konstitusjonslov, til sosiologien av post-nasjonale rettsprosesser, og til sosiologien av menneskerettighetslov.