Theodor W. Adorno plasserte musikk i sentrum av sin kritikk av moderniteten og reiste noen av de mest sentrale spørsmålene om musikkens rolle i samtiden. Et av hans hovedpoenger var at musikk, gjennom måten den komponeres på, påvirker bevisstheten og fungerer som et verktøy for sosial styring og kontroll. Adornos arbeid var primært teoretisk, og ettersom disse problemstillingene aldri ble utforsket empirisk, har hans teorier blitt neglisjert i dagens musikk-sosiologi. Denne boken argumenterer for at musikk-sosiologien kan berikes betydelig ved å vende tilbake til Adornos tanker, særlig hans fokus på musikk som et dynamisk medium i sosialt liv. Boken fungerer som en veiledning til 'hvordan man skal gjøre musikk-sosiologi' og tar opp kritiske temaer som altfor ofte blir oversett, slik som estetisk orden, kognisjon, følelser og musikk som et styringsverktøy. Gjennom en rekke grunnlagte eksempler reviderer boken Adornos fokus, og gir leseren et dypere innblikk i musikkens sosiale betydning.
