I det 21. århundre har kampen mot straffefrihet blitt både et samlingspunkt og en målestokk for fremgang innen menneskerettigheter. Den økte satsingen på strafferettslig forfølgelse markerer en betydelig endring i holdningene og prioriteter blant studenter og praktikere innen menneskerettigheter og overgangsrett. Det anses nesten som en selvfølge at strafferettslig straff er et juridisk, politisk og pragmatisk krav for å håndtere brudd på menneskerettighetene. Denne boken utfordrer imidlertid denne tilnærmingen. Gjennom dokumentasjon og kritisk analyse undersøker den trenden mot en norm for å bekjempe straffefrihet i ulike institusjonelle og geografiske kontekster, med særlig fokus på samspillet mellom globale og lokale praksiser. Bidragene i boken viser hvordan denne intense fokuseringen på å bekjempe straffefrihet har skapt blinde flekker i både praksis og forskning, noe som fører til en begrenset respons på brudd på menneskerettighetene, en snever forståelse av rettferdighet, og en fattigere tilnærming til fred.
