Var Athen og Boiotia naturlige fiender i den arkaiske og klassiske perioden? Det vitenskapelige flertallet mener svaret er ja. Roy van Wijk utfordrer derimot denne alminnelige oppfatningen og viser at forholdet mellom disse to gruppene, langt fra å være preget av konstant fiendskap, faktisk var både særpreget og komplekst. Ved å undersøke diplomatisk normativ atferd, minnesriter og den faktiske erfaringen i grenselandene, gir han en grundig analyse av litterære kilder, kombinert med nyeste arkeologiske og epigrafiske materialer. Dette avslører en side ved naboforholdene som tidligere har fått lite oppmerksomhet. Van Wijk argumenterer for at eksempler som Mazisletten og Oropos viser at territorielle konflikter ikke var hovedfokuset i de diplomatiske interaksjonene, og at minnesriter i Panhellenske og lokale helligdommer ikke nødvendigvis gjenspeiler et medfødt ønske om å besunke naboene. Boken baner vei for å rekonstruere en mer positiv og mangfoldig forståelse av naboforhold basert på lokal livserfaring.
