I løpet av det lange nittende århundret oppdaget forskere bemerkelsesverdige likheter mellom fuglers sang og barns taleutvikling. I 'Birdsong, Speech and Poetry' undersøker Francesca Mackenney hvordan 'fuglesangens vitenskap' utviklet seg fra Daines Barringtons 'geniale' eksperimenter til Charles Darwins evolusjonære argumenter. Gjennom denne reisen avdekker hun en tanketradisjon som gir nye perspektiver på en kanonisk samling dikt om fuglesang fra den romantiske og viktorianske perioden. Med særlig fokus på verkene til Samuel Taylor Coleridge, Wordsworth-søsknene, John Clare og Thomas Hardy, utforsker boken hvordan poeter har reagert på en analogi som utfordrer definisjonene av språk og dermed hva det vil si å være menneskelig. Ved å samle svarene på fuglesang i vitenskap, musikk og poesi, presenterer Mackenney en distinkt tverrfaglig tilnærming som utfordrer mange av de langvarige kulturelle forutsetningene som har formet vår respons på andre skapninger.
